Vi skriver jo en del oppgaver på jussen, og de ligger jo uansett bare å støver ned på UiO sin server nå om dagen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut en rimelig god teorioppgave om et passelig interessant emne. Oppgaven inneholder en del tørr juss, men jeg håper også at noen rent praktisk kan få nytte av dette 🙂
Opprinnelig levert som fakultetsoppgave. Noen detaljer er rettet opp.
I det følgende skal reglene om retten til å ferdes til fots over privat eiendom etter både allemannsretten og servitutter behandles. For servituttenes del, så vil jeg i denne fremstillingen begrense meg til å se på de tilfellene der stiftelsesgrunnlaget er en avtale. Forholdet til hevd og andre stiftelsesgrunnlag blir ikke diskutert
Jeg vil først gjøre kort rede for rettsgrunnlagene, før jeg deretter går gjennom regelsettene separat og sammenlikner løpende. Deretter vil jeg se på de viktigste forskjellene på hvordan disse rettighetene er vernet.
1. Rettsgrunnlagene
Allemannsretten og rett til ferdsel etter servitutter bygger på veldig forskjellige rettsgrunnlag, men det er allikevel noen fellestrekk.
For allemannsrettighetenes del, så er det lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 som er det sentrale lovverket. Loven regulerer blant annet spørsmålet om ferdsel til fots grundig. Ved at reglene er lovfestet og gjelder i samtlige allemannsrettsforhold, så vil domspraksis på området har stor verdi som prejudikater.
Når det gjelder servitutter, så vil det rettslige grunnlaget man tar utgangspunkt i alltid være stiftelsesgrunnlaget . Til forskjell fra allemannsretten, så vil ikke dommer på servituttenes område tillegges like mye prejudikatverdi . Dette fordi hvert enkelt tilfelle må vurderes helt konkret på bakgrunn av stiftelsesgrunnlaget. Siden vi her skal ta for oss avtale som stiftelsesgrunnlag, så vil derfor vanlige avtalerettslige tolkningsprinsipper være viktig for å fastlegge servituttenes innhold.
Selv om fokus ligger på avtalen, så oppstiller også lov om særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) visse tvingende regler. Servituttlova har også regler som kan være med på å regulere rettsforholdet mellom partene. Mer om dette nedenfor .
2. Allemannsrett etter friluftsloven
Som nevnt reguleres ferdsel til fots over privat eiendom som en allemannsrett etter friluftsloven. Formålet med loven er definert i § 1, der det å ”sikre allmennhetens rett til ferdsel” er nevnt eksplisitt.
2.1 Skillet mellom innmark og utmark
Friluftsloven skiller grunnleggende mellom innmark og utmark. Dette skillet er definert i lovens § 1a, og det er viktig å forstå dette skillet for å kunne anvende reglene om ferdselsrett.
§ 1a inneholder i første ledd en liste over hva som er innmark. I andre ledd slås det kort fast at utmark er ”udyrket mark som etter forgående ledd ikke reknas like med innmark”. Med andre ord er alt som ikke er innmark etter § 1a første ledd utmark.
2.2 Ferdsel i utmark
Etter fril. § 2 første ledd, så kan ”enhver ferdes til fots hele året” i utmark. Det er dog en forutsetning i første ledd om at dette kun gjelder når ferdselen ”skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”.
Vanlig ferdsel til fots over utmark vil sjeldent eller aldri kunne ses på som utilbørlig i seg selv. Problemene oppstår dermed vanligvis der det er tvil om ferdselen går over innmark eller utmark, og når de som ferdes oppfører seg utilbørlig, slik at de er til skade eller ulempe. Jeg kommer tilbake til disse begrensningene i ferdselsretten nedenfor.
2.3 Ferdsel i innmark
Ferdsel til fots i innmark er begrenset til den tiden da marken er frosset eller snølagt, med et absolutt forbud fra 30. april til 14. oktober, jfr § 3 første ledd første punktum.
Etter § 3 første ledd annet punktum er det heller ikke tillatt å ferdes på nærmere angitte områder uansett vær og årstid. § 3 annet ledd gir også eier eller bruker av eiendommen rett til å forby ferdsel over en rekke andre områder selv om marken er frosset eller snølagt hvis ferdselen vil være ”egnet til å volde nevneverdig skade”. Spesielt skader på planet og andre vekster ved å trå dem ned om vinteren er beskyttet av denne bestemmelsen.
2.4 Begrensningene i friluftslovens kapittel 2
Friluftslovens kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som innskrenker retten til ferdsel, og ferdselens utøvelse defineres også klarere.
Etter fril. § 11 første ledd, annet punktum så kreves det at den som ferdes gjør dette på en slik måte at det ikke ”kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen”. I annet ledd er det hjemlet en bortvisningsrett for grunneier hvis dem som ferdes ”opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig adferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe”.
Videre sier § 12 kort og godt at om det er voldt slik skade, så gjelder de vanlige erstatningsregler.
Grunneiers mulighet til å regulere ferdselen er ytterligere begrenset etter § 13. I første ledd oppstilles det et forbud mot stengsel, med unntak av de tilfeller der det tjener hans ”berettigende interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel”. Å sette opp gjerder vil for eksempel være forbudt hvis det ikke finnes en god grunn på eiers side. Og hvis en slik grunn finnes må stengselen ikke fortrenge de ferdende utilbørlig. Dette kan for eksempel løses ved å bruke en port som ikke låses, slik at de som ferder kan bevege seg gjennom på det inngjerdede området.
Terskelen for å tillate slike gjerder er imidlertid ganske høy. I rettspraksis finnes det eksempler på at strandeiere har måttet fjerne gjenstander til tross for at de hadde en viss interesse for eier ut over å hindre allmennhetens ferdsel . Det er derfor tydelig at det må foretas en interesseavveining i slike tilfeller.
Oppsetting av skilt eller å kunngjøre på annen måte at ferdsel er forbudt er heller ikke tillatt, jfr. fril. § 13 annet ledd. Unntaket er hvis dette er særskilt hjemlet. Både skilt og gjerder kan kreves fjernet etter § 13 siste ledd, jfr. § 40.
Friluftslova har også et vern av eier eller bruker hvis en eiendom ”i særlig grad er utsatt”, jfr. § 16. Et lignende vern som tar sikte på å verne blant annet dyr og planteliv finner vi i § 15. Begge disse paragrafene har som vilkår at en sperring eller regulering kun må skje etter kommunalt vedtak.
3 Ferdselsrett basert på avtale (servitutter)
Siden ferdselsrett på grunnlag av en positiv servitutt må stiftes, så er det stiftelsesgrunnlaget som er i fokus. I det følgende er det avtale som stiftelsesgrunnlag som vil behandles, men andre stiftelsesgrunnlag vil vanligvis bli vurdert på lignende måte.
Servitutter basert på avtale springer ut fra den private autonomi. Man står derfor mye friere til å avtale tilpassede ordninger enn man gjør i allemannsforhold. For eksempel kan det fint avtales fri ferdsel over innmark ved en servitutt. Hva en eventuell ferdselsrett omfatter vil bero på en konkret tolkning av avtalen.
3.1 Begrensinger i servituttlova
Selv om avtalen er det viktigste på servituttenes område, så har servituttlova også enkelte bestemmelser som kan modifisere dette utgangspunktet.
Hovedregelen finner vi i servl. § 2. Verken servitutthaver eller eier må misbruke sin rådighet slik at det ”urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre”. Vurderingstemaet er noe av det samme som i friluftslovas kapittel 2, og mange av de samme momentene kan ofte brukes.
I § 2 annet ledd går det frem at man ved vurderingen skal legge vekt på ”føremålet med retten” og ”tida og tilhøva” når en skal avgjøre om noe er ”urimeleg eller uturvande”. Når det gjelder ”tida og tilhøva”, så vil dette ikke bli så aktuelt når det gjelder ferdsel til fots. Det kan dog tenkes at det kan bli aktuelt om ferdselen for eksempel øker i takt med befolkningen i området.
”Føremålet med retten” vil ofte være sentralt når det gjelder ferdselsretter. Hvis formålet er å og en person gangvei til hytta si gjennom egen hustomt, så bør det nok også være rimelig å bære med seg bagasje eller dra pulk om vinteren om en argumenterer ut fra rettens formål.
Ved misbruk av servitutter, så kan § 17 komme til anvendelse. Etter § 17 første ledd kan eieren etter flere advarsler få endret eller avskaffe retter mot et vederlag ovenfor servitutthaveren. Servitutthaver, på sin side, må erstatte eventuelt voldt skade selv om det ikke er noe økonomisk tap, jfr. § 17 annet ledd.
§§ 5-7 åpner også for avskaffelse eller omgjøring av servitutter etter interesseavveininger. Felles for disse reglene er det at vinninga må være større enn tapet, og at det skal svares et vederlag lik tapet av servitutten til servitutthaver. Etter § 8, så kan man ikke avtale seg bort fra disse rettighetene i mer enn 10 år av gangen.
4 Avslutning og konklusjon
En viktig forskjell mellom regelsettene, som det ikke er så lett å se direkte, er vernet av rettighetene. Her er det store forskjeller mellom servitutter og allemannsretten.
For allemannsrettens del, så forsvinner de om utmarken for eksempel gjøres om til innmark av grunneier . Slike inngrep er heller ikke ekspropriasjonserstatningsmessig vernet, Dette går frem av blant annet Rt. 1985 s. 247, der førstvoterende uttaler at man ”i allemannsrett bare kan kreve erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep […] dersom bruksutøvelsen har hatt en slik karakter at den i det ytre har fremtrådt på en vesentlig samme måte som en rettighetsutøvelse”. Erstatningsvernet er altså begrenset til de tilfeller der retten likner mer på en servitutt enn en allemannsrett.
Servituttene er derimot erstatningsmessig vernet. I tillegg til dette, så er det vanskeligere for eieren å kvitte seg med servitutter som andre har over hans eiendom. For å gjøre dette er eieren nødt til å avskipe den etter servl. § 7, eller ved å bruke forkjøpsretten etter § 10 hvis servitutten blir avhendet.
Vernet av rettigheter som er avtalt har altså en mye sterkere stilling i norsk rett, men dagens fokus på miljø og velferd fører nok til at allemannsretten til ferdsel til fots står sterkere nå enn den har gjort i tidligere tider. Nyere rettspraksis har også en tendens til å verne mer om allemannsretten , se for eksempel Rt. 2005 s. 805 (Hvaler).
