Ble juryordningen reddet ved plenumsdommen i fjor sommer? Dette spørsmålet måtte Høyesterett nylig ta stilling til, og svaret overrasker.
(Opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 1/2010.)
En junidag i fjor avgjorde Høyesterett i plenum at den norske juryordningen har livets rett. Ordningen med domfellelse på bakgrunn av et rent ja/nei-svar fra juryen ble i seg selv ikke ansett å være i strid med kravet til begrunnelse som følger av EMDs praksis i tilknytning til EMK artikkel 6.
Forutsetningen for rettens standpunktet i jurysaken var imidlertid at «begrunnelseskravet blir tilfredsstillende ivaretatt på annen måte». I dommen, som er inntatt i Rt. 2009 s. 750, stilte retten dessuten opp retningslinjer for hvordan juryordningen må praktiseres for å oppfylle begrunnelseskravet.
Hvor langt rekker plenumsdommen?
I november i fjor måtte Høyesterett i avdeling ta stilling til rekkevidden av denne plenumsdommen på bakgrunn av en anke i en overgrepssak. Denne dommen er inntatt i Rt. 2009 s. 1439, og saksforholdet var i korte trekk følgende: En person var tiltalt for gjentatte seksuelle overgrep på sin niese over en periode på flere år. Mange av disse overgrepene skulle i følge fornærmedes forklaring ha funnet sted i en stue med andre familiemedlemmer til stede.
Tingretten fant tiltaltes forklaring svært lite sannsynlig, og avsa frifinnende dom. Saken ble anket til lagmannsretten, hvor det ble avsagt fellende dom etter at juryen svarte ja på skyldspørsmålet. I begge instanser var tiltaltes forklaring det sentrale bevis. Spørsmålet for Høyesterett var om dommen i lagmannsretten oppfylte kravet til begrunnelse sett i lys av Rt. 2009 s. 750.
Flertallet på fire dommere understreket at begrunnelseskravet har to sentrale formål. For det første skal lagmannsrettens begrunnelse gi Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å overprøve de sidene av saken der den har kompetanse. Dessuten skal begrunnelsen gi den domfelte og allmennheten en mulighet til å forstå og kontrollere hvorfor han eller hun er blitt dømt.
Begrunnelsesplikt ved straffutmålingen
Lagmannsrettens begrunnelse for domfellelsen vil i jurysaker måtte skje som ledd i straffeutmålingen, som avgjøres av fire jurymedlemmer og tre fagdommere. Flertallet slår fast at det følger av fast praksis at disse sju skal «gi en beskrivelse av den handling som tiltalte er dømt for, og hva som er funnet bevist når det gjelder subjektiv skyld».
På bakgrunn av plenumsdommen legger flertallet også til grunn at straffeprosessloven § 40 femte ledd må anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under straffespørsmålet i jurysaker. Dette blir av flertallet begrunnet i «hensynet til etterprøvbarhet for domfelte og allmennheten». Etterprøvbarheten er ment å veie opp for den svakheten at juryen ikke begrunner sitt svar på skyldspørsmålet.
Lagmannsretten skal med andre ord under straffutmålingen redegjøre for «hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Dette betyr at domsgrunnene ikke bare skal inneholde en beskrivelse av hva som juryen har funnet bevist, men også forklare hvorfor. Beskrivelsen trenger i følge flertallet ikke å være spesielt detaljert – som hovedregel vil det fremgå uttrykkelig eller av sammenhengen hvilke bevis domfellelsen bygger på. Men «springende punkter» i bevisvurderingen må «beskrives og forklares».
Opphevelse
I denne saken var det ifølge flertallet et slikt «springende punkt» som måtte forklares. Nemlig hvorfor juryen fant at det var hevet over enhver rimelig tvil at overgrepene ble begått i en stue med andre familiemedlemmer til stede, noe som tingretten fant «svært lite sannsynlig».
Fordi dette springende punktet ikke var begrunnet vil etterprøvbarheten for den domfelte være begrenset. Flertallet mente også at den manglene begrunnelsen skapte «[…] tvil om det grunnleggende prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode» kunne være riktig anvendt. Derfor ble lagmannsrettens dom opphevet.
Oppstandelse og debatt
Reaksjonene på dommen lot ikke vente på seg. Både advokat Harald Stabell og lederen i Domstolsadministrasjonen, Tor Langbach, uttalte gjennom Aftenposten at Høyesterett her opptrer som lovgiver på en uholdbar måte.
Den ene dommeren i mindretallet har lignende prinsipielle innvendinger. Han mener at plenumsdommen ikke gir rom for en analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 40 femte ledd. Hvis man skulle gi plenumsdommen en slik rekkevidde vil det i følge mindretallet bryte «så vidt fundamentalt med den gjeldende rettergangsordning at det utvidede begrunnelseskrav ikke kan anvendes uten å rokke ved den kompetansefordeling som er grunnlaget for juryordningen».
Høyesterettsjustitiarius Tore Schei, som var blant dommerne i flertallet i den aktuelle saken, har kommentert avgjørelsen i en kronikk trykket i Aftenposten 30. desember. Han karakteriserer kritikken av dommen som «overraskende», og fastholder at Høyesterett ikke har opptrådt som lovgiver. Resultatet i novemberdommen er slik han ser det en naturlig følge av at straffeprosessloven må anvendes med de begrensninger som følger av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.
En rekke lagdommere har i etterkant av Scheis kronikk uttalt seg kritisk om dommen i to leserinnlegg i Aftenposten. De er negative til den modellen Høyesterett har valgt, og peker på at det blant de fire utvalgte jurymedlemmene kan være forskjellige syn på skyldspørsmålet. Det kan for eksempel tenkes at tre av de utvalgte stemte for å frifinne, eller at juryen var splittet når det gjelder begrunnelsen. Lagmannsrettens begrunnelse av en saks «springende punkt» vil derfor i mange tilfeller ikke speile juryens reelle begrunnelse.
Ny juryordning?
Som Høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy argumenterte for for i Lov og Rett 2009 s. 385 ser det altså ut som om vi nå har fått en mellomting mellom jury og meddomsrett, basert på en samhandling mellom fagdommere og jurymedlemmer. Det er imidlertid klart at denne mellomløsningen har flere uheldige sider. Spørsmålet om juryordningens plass er dessuten politisk betent, noe som taler for at Høyesterett burde være forsiktig med å fravike lovens ordning gjennom sin praksis.
På den annen side er Høyesterett forpliktet til å sørge for at norsk straffeprosess ikke står i strid med de reglene som følger av de internasjonale menneskerettighetene. Når lovgiver ikke ønsker å tilpasse juryordningen til dagens virkelighet tvinges Høyesterett til å ta standpunkt.
Både novemberdommen og debatten i kjølvannet av den tydeliggjør behovet for at regjeringen og Stortinget kommer på banen og aktivt tar del i forsøkene på å tilpasse juryordningen til det 21. århundrets krav til rettssikkerhet og begrunnelse.
