Det er alltid interessant når tidigere høyesterettsdommere tilkjennegir sitt syn på grunnleggende rettsspørsmål. Selv om jeg ikke har vært involvert i debatten omkring Fosen-saken kunne jeg derfor ikke dy meg fra å skumlese Karl Arne Utgårds kritikk av den på Rett24. Allerede da hevet jeg mer enn ett øyenbryn av Utgårds argumentasjon i punkt 2.1.
Argumentasjonen der oppsummeres greit av Utgårds grunnleggende påstand om at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) «berre gir rettighetar til statspartane». Dette er er en såpass klar feilslutning at jeg i mitt stille sinn antok at Utgård hadde formulert seg sleivete.
Når professor emeritus Geir Ulfstein deretter på kort, men pedagogisk vis i sitt svarinnlegg på Rett24 forklarte hvordan SP gir individer rettigheter, antok jeg at Utgårds eventuelle tilsvar ville utdype hva han egentlig mente å si.
Så feil kan man ta. For, i sitt tilsvar til Ulfstein gjentar Utgård at individer ikke har rettigheter under SP «åleine». Ifølge Utgård er individrettigheter under SP betinget av om staten individet ønsker å gjøre krav gjeldende mot er part til den første tilleggsprotokollen til SP (TP1).
Individuelle rettigheter i folkeretten
Folkeretten er et rettssystem som inneholder et mangfold av normer, som gjelder for en rekke ulike rettighets- og pliktsubjekter. Som i våre nasjonale rettssystemer må man tolke den relevante folkerettslige bestemmelsen for å finne ut hvem som er rettighets- eller pliktsubjekt.
At individer har rettigheter er ikke uvanlig i gjeldende folkerett. Det er heller ingen presumsjon mot individrettigheter. Samtidig er det riktig at det før andre verdenskrig var uvanlig at folkerettslige traktater ga individer rettigheter. Årsaken er imidlertid ikke at folkerettens natur har endret seg, men heller en endret oppfatning av hva statene oppfatter som er et internasjonalt problem, som bør reguleres folkerettslig.
Generelle uttalelser om at folkeretten bare, eller som hovedregel, gjelder statene imellom er med andre ord både upresise og utdaterte. Folkeretten er i sin natur agnostisk til hvem som er rettighets- og pliktsubjekter. Dersom statene når de inngår traktater eller skaper sedvanerett ønsker å etablere rettigheter for individer, er det ingenting som står i veien for det.
Materielle individrettigheter i SP
SP er en folkerettslig traktat hvis formål nettopp er å gi individer rettigheter overfor statspartene. Dette fremgår også av ordlyden i SP artikkel 1 («Each State Party […] undertakes to respect and ensure to all individuals […] the rights recognized in the present Covenant»).
I lys av dette er det utvilsomt at SP del III inneholder en rekke materielle rettighetsbestemmelser, der individer er rettighetssubjekter. Som Ulfstein har påpekt, viser ordlyden i de konkrete rettighetsbestemmelsene også dette, ved at det brukes begreper som «Every human», «No one», «Everyone», «All persons», osv.
TP1 som en av flere håndhevingsmekanismer
Ved å ratifisere TP1 gir en stat FNs menneskerettskomité kompetanse til å behandle klager fra individer mot denne staten (TP1, artikkel 1). Denne tilleggsprotokollen etablerer altså kun en klageordning og tilhørende prosessuelle rettigheter for individene – særlig retten til å klage til menneskerettighetskomiteen (TP1, artikkel 2). Protokollen endrer ikke de materielle rettighetene individene har under SP.
Uavhengig av om en stat har ratifisert TP1 eller ikke er den altså like forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene. Individklageordningen under TP1 er bare en av flere mulige mekanismer for å håndheve individrettighetene nedfelt i SP.
For eksempel kan statene bringe saker om SP-rettigheter inn for ICJ, slik vi så i Diallo. Utgård, som også viser til Diallo i sin kritikk av Fosen, ser ut til å ta dommen til inntekt for at SP kun gjelder stater imellom. Han overser da at saksøkende stat i Diallo benyttet seg av adgangen til såkalt diplomatisk beskyttelse – en prosessuell ordning i folkeretten som gjør det mulig for stater å fremme individers krav overfor andre stater (se Diallo [2007], særlig avsnittene 34 og 39).
Viktigere i praksis er mekanismene for håndheving av SP nasjonalt. Mange stater, deriblant Norge, har gjennomført SP i nasjonal rett på en måte som gjør det mulig for individer å håndheve sine konvensjonsrettigheter for nasjonale domstoler.
Individrettigheter er ikke betinget av håndhevingsmekanismer
Det vi muligens ser spor av i Utgårds argumentasjon er en teori om retten som reduserer (individ)rettigheter til normer som kan håndheves gjennom domstoler og lignende rettslige håndhevingsmekanismer. Som jeg nettopp har demonstrert gir en slik teori imidlertid dårlig støtte til det syn at SP «åleine» mangler individrettigheter, siden det finnes andre måter å håndheve SP-rettigheter på.
Dessuten vil en slik teori ikke kunne forklare store deler av folkeretten, som nettopp preges av et ufullstendig system av rettslige håndhevingsmekanismer. Istedenfor har vi i folkeretten en del mer primitive håndhevingsmekanismer i form av blant annet selvhjelp.
Det sies iblant at lakmustesten for en teori om retten er om den kan forklare (også) folkeretten. Derfor bør teorier som gjør det rettslige betinget av rettslige håndhevingsmekanismer forkastes.
