Høyesterett i storkammer har i dag (17. mars 2025) avsagt en svært prinsipiell dom om rekkevidden av den frie bevegeligheten for personer etter EØS-avtalen, som garantert vil finne sin plass i fagets lærebøker. I dommen slutter et enstemmig storkammer seg til EFTA-domstolens rettsoppfatning i samme sak, nemlig at det også i EØS-retten gjelder en rett for “økonomisk inaktive” til å returnere til sin egen hjemstat.
Selv om den er prinsipielt interessant, er Høyesteretts dom verken overraskende eller i noe spenningsforhold med tidligere rettspraksis. Det som gjør avgjørelsen interessant er, for det første, at Høyesteretts storkammer enstemmig slutter seg til EFTA-domstolens rettspraksis i saker som Jabbi og Campbell, og bringer den trygt “hjem” til vår nasjonale rett.
For det andre avviste storkammeret underveis en rekke innvendinger staten i årevis har fremholdt mot EFTA-domstolens praksis i prosesser for norske domstoler, EU-domstolen, og for EFTA-domstolen selv. Dagens dom i storkammer setter skapet ettertrykkelig på plass, slik at det for fremtiden neppe kan være rom for ytterligere omkamper om hvor vidt det foreligger en generell rett til fri bevegelighet for økonomisk inaktive i EØS – inkludert en rett til retur til egen hjemstat sammen med familemedlemmer.
I det følgende foretar jeg en “lynanalyse” av Høyesteretts dom. Jeg kaller denne analysen for en “lynanalyse” fordi den er en nedskriving av mine umiddelbare tanker etter å ha overhørt domsavsigelsen og deretter lest dommen for første gang. Analysen har nødvendigvis blitt til på kort tid, med den følge at risikoen for feil og mangler er stor. Likevel håper jeg noen har nytte av analysen.1Av åpenhetshensyn finner jeg det verdt å nevne at jeg har hatt uformell kontakt med tiltaltes hovedforsvarer fra tiden etter at lagmannsretten avsa dom i saken, og diskutert en del av de EØS-rettslige problemstillingene med henne. Jeg har imidlertid ikke vært engasjert/hatt noe oppdrag i forbindelse med saken, og min interesse i den er rent faglig.
Sakens bakgrunn og sentrale spørsmål
Konkret gjaldt saken straff for brudd på et såkalt innreiseforbud. Faktum i saken skapte mye hodebry, til tross for at både tiltalte og påtalemyndigheten nesten fullt ut var omforent om dette. Det sentrale faktumet er oppsummert slik i Høyesteretts dom:
(3) Tiltalte, A, er iransk statsborger og kom til Norge som asylsøker i 2008. Han fikk avslag på asylsøknaden i 2011, og utreisefrist ble satt til 28. februar 2012. Tiltalte forlot ikke Norge innen fristen. Ved Hålogaland lagmannsretts dom 23. februar 2017 ble han dømt til en straff av fengsel i ni måneder for grov narkotikaovertredelse og falsk forklaring. På dette grunnlaget fattet Utlendingsdirektoratet (UDI) 22. juni 2017 vedtak om utvisning og varig innreiseforbud. Tiltalte ble 11. mars 2019 uttransportert til Iran.
(4) Den 3. mai 2019 inngikk tiltalte ekteskap i Iran med en norsk statsborger som på dette tidspunktet hadde fast bosted i Norge.
(5) Tiltalte forlot Iran og kom til Hellas i 2020, hvor han ble anerkjent som flyktning og fikk oppholdstillatelse. Våren 2021 flyttet han til Sverige og bosatte seg der. I mai 2021 inngikk ektefellen avtale med en arbeidsgiver i Sverige om arbeid med tiltredelse i august 2021. I juli samme år flyttet hun og hennes særkullsbarn sammen med tiltalte i Sverige.
(6) I begynnelsen av august oppdaget ektefellen at hun var gravid. Etter det opplyste var hun bekymret for om hun ville miste rettigheter dersom hun begynte å arbeide i Sverige. Hun startet derfor i stedet i en 60 prosent stilling i Norge fra 13. september 2021. Siden det var en turnusstilling, kunne hun være i Sverige i friperiodene. Fra 1. oktober 2021 bodde hun i et bofellesskap i Norge i periodene hun arbeidet her.
(7) Fra 1. februar 2022 var tiltaltes ektefelle i fødselspermisjon og skal da ha oppholdt seg i det vesentlige i Sverige. Det felles barnet ble født i Norge i mars 2022.
(8) Den 24. mai 2022 hadde tiltalte og ektefellen time hos Skatteetaten i Norge for å erklære farskap for barnet. Han ble pågrepet samme dag etter å ha blitt stanset av norsk politi i trafikkontroll, og ble senere tiltalt for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 andre ledd om brudd på innreiseforbud.
Tiltalte (MH) ble dømt til ett års fengsel i tingretten, og lagmannsretten opprettholdt domfellelsen. Deretter anket tiltalte saken til Høyesterett, som besluttet å forelegge den for EFTA-domstolen. EFTA-domstolens rådgivende uttalelse (E-6/23 Criminal Proceedings against MH [2024]) innebar i realiteten en full seier for tiltalte, og måtte føre til frifinnelse om de nødvendige faktiske betingelsene var til stede.
En av årsakene til at faktum skapte hodebry for Høyesterett var at verken tingretten eller lagmannsretten hadde drøftet de EØS-rettslige spørsmålene fullt ut. Lagmannsretten, som hadde hørt forsvarers prosedyre om de EØS-rettslige anførslene, kom til at prøvingen av vedtaket om innreiseforbud måtte skje med utgangspunkt i vedtakstidspunktet (2017). På dette tidspunktet var ikke tiltalte gift med den norske statsborgeren. Gitt dette mente lagmannsretten at det ikke var nødvendig å ta stilling til de EØS-rettslige anførslene i detalj, og følgelig tok lagmannsretten heller ikke stilling til en rekke faktiske spørsmål av betydning for anvendelsen av de EØS-rettslige reglene i saken.
Av denne grunn var Høyesterett nødt til å oppheve lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Den endelige avgjørelsen av den konkrete straffesaken vil vi dermed først få når lagmannsretten på nytt har tatt stilling til saken (eller dersom påtalemyndigheten trekker saken).
Rettsspørsmålene av prinsipiell interesse vek imidlertid ikke Høyesterett bort fra å ta stilling til. Tvert imot gikk Høyesterett lenger enn strengt nødvendig i å utpensle de EØS-rettslige reglene om fri bevegelighet for personer, som lagmannsretten ved en ny behandling av saken må anvende på det faktum lagmannsretten finner bevist. Gitt fraværet av relevant faktum kunne Høyesterett opphevet uten å gå særlig langt inn på dette. Dette viser etter mitt syn at Høyesterett med denne dommen ønsker å bidra til rettsavklaring, til tross for det tynne faktiske grunnlaget fra lagmannsrettens dom.
Det sentrale spørsmålet i saken var, slik Høyesterett formulerte det, “om tiltalte etter at forbudet ble ilagt, har ervervet en rett til innreise og opphold i Norge etter EØS-retten som medfører at brudd på innreiseforbudet ikke kan straffes” (avsnitt 2). For å ha ervervet en slik rett rett til fri bevegelighet, må det selvsagt være et rettslig grunnlag for den – og det er dette Høyesteretts dom i hovedsak dreier seg om.
Internrettslige utgangspunkter (avsnittene 34–40)
Høyesterett innleder sin begrunnelse med å slå fast noen “internrettslige utgangspunkter”. For det første at domfellelse for overtredelse av innreiseforbud forutsetter at vedtaket om innreiseforbud er gyldig. For det andre at gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak må skje på grunnlag av faktum på vedtakstidspunktet, også ved prejudisiell prøving i straffesak. På dette punktet er altså Høyesterett enig med lagmannsretten. Høyesterett slår også fast at vedtaket var gyldig da det ble truffet (i 2017), noe partene også var enige om.
Imidlertid går Høyesterett et skritt videre, noe lagmannsretten ikke gjorde. Høyesterett viser til folkerettsforbeholdene i straffeloven § 2 og utlendingsloven § 3, og uttaler at dersom tiltalte etter vedtakstidspunktet hadde fått en EØS-rettslig rett til innreise og opphold i Norge, blir spørsmålet om innreiseforbudet måtte vike for denne.2Som jeg kommer tilbake til nedenfor, kom Høyesterett til at innreiseforbudet måtte vike for EØS-rettigheter, se dommens avsnitt 127.
Høyesterett presiserer videre sin prøvingskompetanse i saken. I en straffesak, som denne, kan ikke Høyesterett overprøve lagmannsrettens bevisvurderinger eller komme med supplerende bevisførsel. Gitt disse velkjente begrensningene brukte partene under de muntlige forhandlingene i Høyesterett mye tid på å diskutere hvor langt Høyesterett kunne gå i å ta stilling til saken. I dommen er det kun ett avsnitt om temaet (avsnitt 40). Der gjentar Høyesterett den velkjente begrensningen for bevisvurdering, og at denne også gjelder når det er tale om prøving av sivilrettslige spørsmål (gyldighet av vedtak) i et straffeprosessuelt spor. Samtidig peker Høyesterett i samme avsnitt på at “den generelle lovanvendelsen kan kreve en vurdering av faktum, og denne vurderingen kan Høyesterett prøve”.3Til støtte for dette viser Høyesterett til HR-2022-2171-A Oslo-forskriften avsnitt 39.
Deretter går Høyesterett over til de EØS-rettslige spørsmålene saken reiste.
EØS-rettslige utgangspunkter (avsnittene 41–66)
Innledning
Høyesterett begynner med å utpensle grunntrekkene i de EØS-rettslige reglene om fri bevegelighet av personer i avsnittene 41–49. Jeg gjentar ikke disse i detalj her, men de gir en meget presis sammenfatning av grunntrekkene ved reglene, særlig når det kommer til det såkalte unionsborgerdirektivet.
Det kanskje viktigste avsnittet i denne delen av dommen er avsnitt 47, hvor Høyesterett fremhever at en EØS-borgers rett til å bosette seg i en vertsstat vil være mindre effektiv hvis EØS-borgeren ikke senere kan vende tilbake til hjemstaten med sine familiemedlemmer. EU-domstolen har i en lang rekke saker derfor kommet til at såkalt “økonomisk aktive” har en slik rett til retur med familimedlemmer. For “økonomisk inaktive”4Personlig er jeg ikke noen stor tilhenger av begrepsparet “økonomisk aktive/inaktive”, fordi det kan bringe tanken galt avsted. Normalt blir “økonomisk aktive” brukt om de som arbeider og selvstendig næringsdrivende. Men, de såkalt “økonomisk inaktive” har også en rolle i økonomien og det indre marked, ved at de kjøper varer og tjenester. Etter EU- og EØS-retten er det klart at begge parter i en økonomisk transaksjon har rettigheter. Følgelig har også f.eks. mottakere av tjenester EØS-rettigheter – inkludert en rett til fri bevegelighet. har EU-domstolen utledet denne retten til retur fra bestemmelser i EU-traktatene som ikke gjenfinnes i EØS-avtalen. Dermed blir spørsmålet, ifølge Høyesterett, om det er mulig å bruke EØS-rettskilder til å begrunne en slik rett for “økonomisk inaktive” – selv om dette må gjøres på en noe annen måte enn EU-domstolen har begrunnet den tilsvarende rettigheten EU-rettslig.
Homogenitetsprinsippet
Følgelig reiser saken også spørsmål om rekkevidden av homogenitetsprinsippet. Hvor langt skal man gå i tolkningen av de EØS-rettslige kildene for å oppnå like regler i det indre markedet – altså samme rettstilstand som i EU?
Etter en presis og pedagogisk gjennomgang av homogenitetsprinsippets grunnlag i EØS-avtalen i avsnittene 50–54, peker Høyesterett i avsnitt 55 på hensynene som taler mot å foreta for dynamiske fortolkninger begrunnet i hensynet til homogenitet:
(55) Dersom det på områder der EU-retten har utviklet seg gjennom traktatendringer og nye rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, legges stor vekt på å oppnå homogenitet i resultat, vil det, slik staten har framhevet, kunne være et inngrep i statenes suverenitet. Staten har i denne forbindelse vist til de kravene til prosedyre som gjelder for å endre EØS-avtalen eller innlemme nye rettsakter, og de grenser dette må anses å sette for EFTA-domstolen og nasjonale domstoler til å innfortolke nye forpliktelser for statene. Også hensynet til forutberegnelighet og andre rettssikkerhetshensyn vil kunne tale mot en dynamisk tolkning med formål om å oppnå et likt resultat.
Deretter uttaler Høyesterett seg ganske generelt og prinsipielt om homogenitetsprinsippets yttergrense (min uthevelse):
(56) Jeg ser det slik at selv om det er et sentralt hensyn å oppnå lik behandling innenfor EU og EØS, kan ikke hensynet alene bære et likt resultat. Hensynet til statenes suverenitet krever at tolkningsresultatet må være tilstrekkelig forankret i EØS-avtalen, herunder de rettsaktene som er innlemmet i avtalen.
(57) Jeg finner det vanskelig å si noe mer presist om hvor langt hensynet til å oppnå lik behandling rekker i møte med suverenitetsprinsippet. Ved vurderingen av om et tolkningsresultat kan forankres i avtalen, må ikke bare den konkrete avtalebestemmelsen eller rettsakten tas i betraktning, men også EØS-avtalen som helhet og de grunnleggende formål og hensyn denne bygger på, jf. Rt-2005-1365 Finanger II avsnitt 52. Det avgjørende vil være hvilket grunnlag som finnes i EØS-avtalen for det resultatet som gir lik behandling som i EU-retten, og hvor sterkt suverenitetshensynet gjør seg gjeldende.
Høyesteretts formulering av homogenitetsprinsippets styrke virker ved første øyekast godt i tråd med kildene Høyesterett bygger på, samt EU- og EFTA-domstolens rettspraksis. Homogenitetsprinsippet fremstår som et tolkningsprinsipp, og det vil i så fall nødvendigvis være umulig at prinsippet alene kan tjene som rettsgrunnlag for en regel. Hvis det er dette Høyesterett sikter til i avsnitt 56, er uttalelsen ukontroversiell.
Når det er sagt, synes jeg Høyesterett konstruerer en litt upresis avveiing mellom hensynet til homogenitet og hensynet til suverenitet. Homogenitetsprinsippet er et tolkningsprinsipp, og dermed en del av den EØS-rettslige rettskildelæren. En mer presis måte å stille spørsmålet på ville vel vært å spørre seg hvilke rammer den EØS-rettslige rettskildelæren – som bygger på alminnelige folkerettslig metode – setter for målet om å oppnå et homogent tolkningsresultat.
Svaret ville da blitt det samme: EØS-rettslig metode forutsetter at alle rettigheter for individer og plikter for stater lar seg utlede av EØS-avtalen, med vedlegg og protokoller. Selv om homogenitetsprinsippet har en forankring i EØS-avtalen, er det kun i dens fortale og formålsbestemmelse (artikkel 1). At man ikke kan utlede rettigheter av fortalepunkter er på det rene. Når det gjelder artikkel 1, tilsier både dens ordlyd, kontekst og formål at den ikke selv gir opphav til rettigheter og plikter – den gir kun argumenter som kan brukes til tolkning av traktatens materielle bestemmelser.
Fordelen med et resonnement langs disse linjer et at man ikke åpner opp for at den uklare størrelsen “suverenitetshensyn” vil kunne (mis)brukes til å fravike EØS-rettslige tolkninger som er gjort i tråd med korrekt EØS-rettslig metode. Det er også uklart om Høyesterett med “suverenitetshensyn” sikter til det generelle poenget at det ikke kan etableres nye folkerettslige forpliktelser for staten på fritt gunnlag, eller om Høyesterett mener man må ta hensyn til hvor sterkt en konkret tolkning av EØS-avtalen vil gripe inn i statens suverenitet. Hvis det er tale om det siste, vil jeg mene at Høyesterett legger seg på en særlig problematisk linje. Da vil man vel nærmest fra sak(sområde) til sak(sområde) måtte tas stilling til hvor “inngripende” en tolkning vil være for “statssuvereniteten”, og kalibrere homogenitetsprinsippets styrke etter dette.
Jeg antar derfor at Høyesterett mener det første. I så fall kunne Høyesterett like gjerne sagt at hensynene til statene suverenitet er bakt inn i den EØS-rettslige metodelæren. Plikter for staten må ha grunnlag i materielle bestemmelser i EØS-avtalen og dens protokoller/vedlegg, som statene frivillig har sluttet seg til. Ved tolkningen og anvendelsen av disse kan ikke domstoler og andre rettsanvendere tegne på frihånd, men må forholde seg til EØS-rettslig metode – hvor grunnpilarene er ordlyd, kontekst, og formål.
Likevel frykter jeg at Høyesteretts formuleringer i avsnittene 55–57, uten at det var intendert, åpner for EØS-rettslig uholdbar argumentasjon begrunnet i “suverenitetshensyn”. Om staten skulle gripe fatt i disse avsnittene, og bruke dem for alt det er verdt i fremtidige saker, får vi håpe at Høyesterett presiserer at suverenitetshensynene er ivaretatt så lenge domstolene lojalt anvender alminnelig EØS-rettslig tolkningsmetode.
Betydningen av EFTA-domstolens avgjørelse
I avsnittene 58–66 gjør Høyesterett først kort rede for EFTA-domstolens avgjørelse i samme sak (MH), og tidligere rettspraksis fra EFTA-domstolen om noen av de samme rettsspørsmålene (Gunnarson, Jabbi, Campbell).5Jeg skrev en lignende lynanalyse av EFTA-domstolens avgjørelse Campbell-saken da den ble avsagt, se Lynanalyse: sak E-4/19 Campbell mot Norge. Deretter gjentar Høyesterett kjente formuleringer fra bl.a. HR-2016-2554-P Holship avsnittene 76–77 om betydningen av EFTA-domstolens avgjørelser. Frem til avsnitt 65 er det intet overraskende eller nytt i denne delen av dommen.
Derimot fikk avsnitt 66 meg til å rynke øyenbrynene igjen (min uthevelse):
Dersom EFTA-domstolen har gått langt i å tolke EØS-retten med det formål å oppnå et homogent resultat med EU-retten, kan suverenitetshensyn etter omstendighetene utgjøre gode og tungtveiende grunner for å fravike tolkningsuttalelsen.
Igjen viser Høyesterett til “suverenitetshensyn”, denne gang som en mulig motvekt til EFTA-domstolens avgjørelse i en sak. Og igjen frykter jeg at Høyesteretts formulering her vil la seg misbruke, eller i det minste vil kreve en ny runde med avklaring.
Om man leser dette i sammenheng med dommen ellers, virker det som at Høyesteretts poeng egentlig er ganske enkelt og ukontroversielt: at man kan fravike avgjørelser fra EFTA-domstolen dersom EFTA-domstolens rettsanvendelse er for spenstig. Det vil vel si at man kan fravike EFTA-domstolens avgjørelse dersom tolkningen som foretas der ikke er i tråd med EØS-rettslig metode.
En adgang til å gjøre dette følger etter mitt syn allerede av de nå veletablerte utgangspunktene om at norske domstoler ikke er bundet av EFTA-domstolens avgjørelser, men må ta selvstendig stilling til EØS-rettslige spørsmål (avsnitt 64). EFTA-domstolens tolkning av EØS-retten har riktignok “stor vekt” for norske domstoler, slik at det må foreligge “gode og tungtveiende grunner” for å fravike (avsnitt 65). Dersom vi ser for oss at EFTA-domstolen i en sak har kommet til et galt tolkningsresultat på grunn av uforsvarlig metodebruk, vil det etter mitt syn være en god og tungtveiende grunn til å fravike EFTA-domstolens avgjørelse.
Familiemedlemmer av EØS-borgeres avledede rett til innreise og opphold i EØS-borgerens hjemstat (avsnittene 67-107)
Etter disse ganske omfattende innledende øvelsene kommer Høyesterett frem til sakens første rettslige hovedspørsmål: finnes det en avledet rett for familiemedlemmer av EØS-borgere til innreise og opphold i EØS-borgerens egen hjemstat?
De tolv første avsnittene brukes til å gi en oversikt over fremveksten av retten til fri bevegelighet av personer, først etter EU-retten, deretter etter EØS-retten. Høyesteretts beskrivelse av utviklingen i EU-retten er forbilledlig, og fremhever at fri beveglighet for (alle) personer fra første stund var et EU-rettslig formål, jf Roma-traktaten artikkel 2 og artikkel 3 bokstav c. Selv om det ikke var en egen traktatbestemmelse om økonomisk inaktive, ble det etterhvert gitt en rekke direktiver som ga dem bevegelsesrettigheter – slik som de tre oppholdsrettsdirektivene fra 1990. Først etter at EØS-avtalen var ferdigforhandlet ble den frie bevegeligheten for alle personer (også økonomisk inaktive) traktatfestet.
Også EØS-avtalen har blant sine formål “fri bevegelighet for personer”. Som Høyesterett påpeker i avsnitt 75 er det verken i avtalens formålsbestemmelse (artikkel 1) eller i fortalens omtale av de fire friheter noe som tyder på at bevegelighetsretten er begrenset til økonomisk aktive personer. De tre oppholdsrettsdirektivene fra 1990 var også en del av EØS-avtalen fra starten av. Høyesterett understreket også at innlemmelsen av unionsborgerdirektivet i avtalen i ikke innebar etablering av nye rettigheter (avsnitt 79).
Høyesterett gjør deretter rede for et par sentrale dommer fra EU-domstolen om retur til egen hjemstat med familiemedlemmer: sak C-370/90 Singh og sak C-456/12 O og B. Høyesteretts redegjørelse for disse er pedagogisk og presis. I korte trekk: i Singh kom EU-domstolen til at det finnes en slik rett til retur for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, med henvisning til traktatreglene om fri bevegelighet for arbeidstakere og etableringsrett (som vi også gjenfinner i EØS-avtalen). I O og B slo EU-domstolen fast at en slik rett til retur gjelder for alle unionsborgere, med henvisning til TEUV artikkel 21 (som ikke har noen parallell i EØS-avtalen).
Når det gjelder arbeidstakere uttaler Høyesterett at det ikke er tvilsomt at en EØS-borger som har arbeidet i en annen EØS-stat returnerer med sin familie til hjemstaten (avsnitt 88, hvor dette omtales som “Singh-doktrinen”).
I den foreliggende saken var det riktignok slik at tiltalte og hans kone (EØS-borgeren) hadde bosatt seg i Sverige, men kona arbeidet mye av tiden i Norge. Under de muntlige forhandlingene var det en del diskusjon om hvor vidt man i en slik situasjon kunne påberope seg den frie bevegeligheten for arbeidstakere. Høyesterett velger imidlertid uttrykkelig å ikke ta stilling til dette (avsnitt 89), og drøfter i det videre utelukkende situasjonen for økonomisk inaktive.
Selv om Høyesterett ikke forklarer dette valget på en tydelig måte, virker det som om Høyesterett mener at dersom også økonomisk inaktive har en slik returrett vil man uansett komme i mål: returretten vil være den samme uavhengig av om man regnes som arbeidstaker eller ikke. Når dommer Hellerslia leste opp avsnitt 89 forstod jeg derfor ganske raskt hvor veien gikk videre: Høyesteretts konklusjon kom til å være at at også økonomisk inaktive har rett til retur med familiemedlemmer.
Høyesteretts drøftelse av om økonomisk inaktive har en slik returrett innledes med en påminnelse av at det ikke er en bestemmelse lik TEUV artikkel 21 i EØS-avtalen. Spørsmålet for Høyesterett blir derfor “om det eksisterer et annet grunnlag i EØS-retten som kan begrunne en tilsvarende avledet rett for familiemedlemmer til en EØS-borger som er økonomisk inaktiv” (avsnitt 90).
Deretter løfter Høyesterett frem to poenger fra O og B, som den videre argumentasjonen bygger på. For det første at O og B ikke kan forstås slik “at ordlyden er til hinder for at direktivet kan gi grunnlag for avledede rettigheter i EØS” (avsnitt 91). For det andre at EU-domstolens resonnement i O og B bygger på at “unionsborgerdirektivet ikke etablerer retten til fri bevegelighet for unionsborgere, men kun vilkårene for utøvelse av retten” (avsnitt 92). Til det siste la Høyesterett til at fordi “selve retten til fri bevegelighet ikke følger eksplisitt av direktivet, er det naturlig at EU-domstolen tar utgangspunkt i den grunnleggende og overordnede bestemmelsen i primærretten ved vurderingen av om det kan utledes avledede rettigheter for tredjelandsborgere overfor hjemstaten til unionsborgeren, altså rettigheter som ikke uttrykkelig går fram av direktivet” (avsnitt 92).
Dommens påfølgende avsnitt siterer jeg i sin helhet, da den vanskelig lar seg analysere i bruddstykker (mine uthevelser):
(93) I en EØS-kontekst blir denne vurderingen en annen.
(94) Jeg peker først på at selv om EØS-avtalen har en hoveddel som på mange måter tilsvarer primærretten i EU, er betydningen av den hierarkiske oppbyggingen ikke helt den samme, siden EØS-samarbeidet ikke bygger på samme overnasjonale beslutningsmekanismer som i EU. Rettsakter som innlemmes i EØS-avtalen, utgjør «en integrerende del» av avtalen, jf. EØS-avtalen artikkel 119.
(95) Unionsborgerdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen, og når EFTA-statene ved dette aksepterer de vilkårene som er satt i direktivet for utøvelse av en rett til fri bevegelighet for økonomisk inaktive, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav b, må dette bygge på at statene også har akseptert at det finnes en tilsvarende underliggende rett. Retten som følger av artikkel 7 nr. 1 bokstav b, forelå i EØS også før innlemmelsen av unionsborgerdirektivet. Det har som jeg har gjennomgått, eksistert en slik rett i EØS helt fra starten, jf. direktiv 90/364/EØF om oppholdsrett. Unionsborgerdirektivet konsoliderte derfor bare en rettighet som allerede eksisterte i EØS.
(96) Uten en mer generell rettighetsbestemmelse i bunnen, slik som TEUV artikkel 21, innebærer dette at i en EØS-kontekst vil det i dag være unionsborgerdirektivet som må anses å gi grunnlaget for retten til fri bevegelighet for økonomisk inaktive. Jeg forstår EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i Jabbi-saken som et uttrykk for samme syn når det i avsnitt 74 heter at artikkel 7 i unionsborgerdirektivet gjenspeiler det faktum at en EØS-borger etter EØS-retten har rett til å oppholde seg i andre EØS-stater.
(97) Retten gjelder etter sin ordlyd – både i direktivet om oppholdsrett og unionsborgerdirektivet – bare overfor vertsstaten. Spørsmålet er derfor om en rett som i EØS baserer seg på et direktiv, kan gi grunnlag for å utlede avledede rettigheter overfor hjemstaten på samme måte som TEUV artikkel 21 gjør innenfor EU. Etter mitt syn må spørsmålet besvares bekreftende.
(98) TEUV artikkel 21 knytter retten til fri bevegelighet for personer til unionsborgerskapet. Som min gjennomgang viser, ble imidlertid direktiv 90/364/EØF om oppholdsrett vedtatt før unionsborgerskapet ble innført i EU. Retten til fri bevegelighet for økonomisk inaktive ble derfor opprinnelig ikke utledet av unionsborgerskapet, men først senere satt inn i en slik ramme gjennom traktatendringer og unionsborgerdirektivet. Jeg minner om at det følger av Metock-dommen at unionsborgerdirektivet ikke medførte mindre omfattende rettigheter enn tidligere. Den endrede rammen for rettighetene gjennom unionsborgerskapet vil derfor ikke kunne innskrenke det som ville vært en naturlig tolkning forut for disse endringene, slik det også er påpekt av EFTA-domstolen i uttalelsen i Gunnarsson-saken avsnitt 79–80.
(99) Som det videre går fram av denne uttalelsen avsnitt 81, kan jeg heller ikke se at det er avgjørende om retten følger av en overordnet bestemmelse som TEUV artikkel 21 eller av en sekundær rettsakt. Da direktiv 90/364/EØF om oppholdsrett ble vedtatt, forelå det heller ikke i EU noe uttrykkelig rettslig grunnlag for rettigheten ut over direktivet selv. Dette gjenspeiles i artikkel 1 i direktivet, der det heter at medlemsstatene «skal gi oppholdsrett til medlemsstaters borgere som ikke har slik rett i henhold til andre bestemmelser i fellesskapsretten».
(100) Dette innebærer at da det generelle direktivet om oppholdsrett ble vedtatt, tilsvarte den rettslige reguleringen av retten til fri bevegelighet i daværende EF langt på vei situasjonen i EØS-retten i dag. Direktivets bakgrunn i primærretten var som nevnt angitt å være TEØF artikkel 3 bokstav c, artikkel 8a og artikkel 235. Artikkel 3 bokstav c tilsvarte EØS-avtalen artikkel 1 nr. 2 bokstav b, som fastsetter at fri bevegelighet av personer er en av de fire grunnleggende friheter i det indre markedet som er omfattet av EØS-avtalens saklige område. Artikkel 8a gjaldt etableringen av et indre marked og kan ses i sammenheng med EØS-avtalen artikkel 1 nr. 1 og nr. 2, mens artikkel 235 utgjorde generalhjemmelen for slike tiltak der traktaten ikke hadde andre passende hjemler. Jeg har vanskelig for å se noen grunn til å tolke retten til opphold i annen medlemsstat mindre effektivt i den rettslige situasjonen som var i EF på dette tidspunktet, sett i lys av formålet om å fjerne hindre for fri bevegelighet.
(101) Uavhengig av hvordan rettigheten forankres, er det Singh-doktrinen som er avgjørende for å utlede rettigheter overfor hjemstaten. Også for TEUV artikkel 21 tok EU-domstolen i O og B-dommen utgangspunkt i at det sentrale er retten til innreise og opphold i en vertsstat, som så gjennom Singh-doktrinen gir grunnlag for avledede rettigheter i hjemstaten. Spørsmålet for EU-domstolen sammenlignet med hva som allerede var klarlagt gjennom Singh- og Eind-dommene, var først og fremst om effektivitetsprinsippet ville gjelde tilsvarende for økonomisk inaktive, jf. avsnitt 47–48. Domstolens svar var at «dette findes at være tilfældet», jf. avsnitt 49.
(102) Det er ingen grunn til at dette stiller seg annerledes i en EØS-sammenheng, jf. uttalelsen i Jabbi-saken avsnitt 79. Også Singh-doktrinen stammer fra før unionsborgerskapet ble innført. Effektivitetsprinsippet som doktrinen bygger på, er kommet til uttrykk i EØS-avtalen, jf. hoveddelen artikkel 3 andre ledd. Det er ikke grunnlag for at effektivitetsprinsippet i vår sammenheng har mindre gjennomslag i EØS enn i EU, se Rt-2005-1365 Finanger II avsnitt 58.
Høyesterett begrunner i disse avsnittene sitt standpunkt til det som må sies å være de to prinsipielle hovedspørsmålene. For det første kommer Høyesterett til at unionsborgerdirektivet ikke bare utgjør betingelsene for, men også rettsgrunnlaget for den frie beveligheten for (alle) personer i EØS (avsnittene 94–96). For det andre kommer Høyesterett til at den frie bevegeligheten for (alle) personer også kan gjøres gjeldende mot hjemstat, for å sikre reglene effektivitet (avsnittene 97–102).
Begrunnelsen i avsnittene 97–102 fremstår for meg som å være i tråd med EFTA-domstolens praksis, men grundigere og klarere forankret.6Med dette mener jeg ikke at Høyesterett velger den fremgangsmåten jeg selv foretrekker. Personlig har jeg vært tilhenger av å holde seg så tett som mulig på begrunnelsen til EU-domstolen i O og B, men bytte ut referansene til TEUV artikkel 21 med EØS artikkel 36, siden økonomisk inaktive nærmest uten unntak vil være tjenestemottakere. En slik løsning ville krevd at man tok rettspraksisen om tjenestemottak noe lengre enn det EU-domstolen har gjort, men mitt syn har vært at det kan være forsvarlig i en EØS-kontekst. Når det er sagt, synes jeg Høyesteretts begrunnelse i denne saken virker forlokkende, så kanskje jeg endrer syn… I korte trekk slår domstolen fast at man i EØS må tolke retten til å reise ut som økonomisk inaktiv, som utvilsomt er en del av unionsborgerdirektivet, slik at den også gir en rett til retur til hjemstat med familie. Dette for å sikre utreiserettens effektivitet, på samme måte som EU-domstolen argumenterer i blant annet Singh.
Derimot stusser jeg litt på Høyesteretts vektlegging av den (manglende) hierarkiske oppbyggingen i EØS-avtalen (avsnitt 94). Selv om det formelt sett er slik at EØS-avtalens vedlegg har samme rang som hoveddelen, på grunn av den egentlig litt uheldige standardformuleringen i EØS-avtalens artikkel 119, må en rettsanvender bruke homogenitetsprinsippet for å innfortolke det nødvendige hierarkiet mellom EØS-avtalens hoveddel (som tilsvarer EU-traktatene) og vedlegg (som inneholder direktivene og forordningene). Ikke bare er denne uttalelsen etter mitt syn misvisende, men det er også uklart hvorfor dette skulle ha betydning. Hvorfor er det lettere å forankre rettigheter i et direktiv i EØS-retten enn i EU-retten, fordi direktivene utgjør en “integrerende del av avtalen”? Grensen for hvilke rettigheter og plikter som kan etableres i direktiver trekkes vel ikke av de materielle traktatbestemmelsene, men for EØS-avtalens vedkommende av avtalens virkeområde – som jo omfatter et økonomisk område med fri bevegelighet for (alle) personer.7For EU-rettens vedkommende vil grensen for hva som kan reguleres i direktiver og forordninger følge av Unionens kompetansebestemmelser.
Slik Høyesteretts dom er skrevet fremstår den etter mitt syn uheldige uttalelsen i avsnitt 94 som et sentralt premiss for hvorfor unionsborgerdirektivet i EØS tjener som rettsgrunnlag for utreiseretten. Her kunne Høyesterett etter mitt syn like gjerne brukt deler av begrunnelsen i de påfølgende avsnittene til å underbygge dette standpunktet, særlig det som sies i avsnittene 97–100. Dette fremstår for meg som langt mer overbevisende enn det som sies i avsnitt 94.
Høyesteretts endelige konklusjon kan jeg uansett slutte meg til, nemlig at “det av EØS-avtalen følger en avledet rett for tredjelandsborgere som er gift med en EØS-borger, til innreise og opphold i EØS-borgerens hjemstat også når EØS-borgeren er økonomisk inaktiv” (avsnitt 105). Som Høyesterett selv påpeker i avsnitt 106, svarer begrunnelsen for dette “langt på vei til EFTA-domstolens begrunnelse i Gunnarsson-, Jabbi- og Campbell-sakene”, samt EFTA-domstolens uttalelse i samme sak (MH). Følgelig var det ingen grunn til å fravike EFTA-domstolens konklusjon på disse punktene.
Rekkevidden av den avledede retten (avsnittene 108–117
Deretter går Høyesterett videre, og tar stilling til rekkevidden av den avledede oppholdsretten som ektefellen til en EØS-borger har ved deres retur til sistnevntes hjemstat (Norge).
Krav til oppholdet i vertsstaten
Høyesterett går først gjennom hvilke krav som stilles til oppholdet i vertsstaten (Sverige) forut for returen til hjemstaten (Norge). Dette fordi, som Høyesterett påpeker, det EØS-rettslige effektivitetsprinsippet (effet utile) bare kan begrunne en avledet rett til opphold ved retur dersom man har oppholdt seg lenge nok i en annen EØS-stat til at familielivet kan ha blitt etablert eller styrket (avsnitt 109). Det har i EU-domstolens rettspraksis blitt avklart at et opphold på over tre måneder normalt er tilstrekkelig, og Høyesterett slutter seg til dette (avsnitt 110).
Høyesterett minner også om at en rekke korte opphold i en annen EØS-stat ikke kan legges sammen (avsnitt 111). Man må altså oppholde seg fast i en annen EØS-stat i minst tre måneder. Samtidig vil ikke “tremånedersklokken” nullstilles ved korte turer ut av vertsstaten, ferier i andre land, osv.8Jeg drøftet en lignende problemstilling i et tidligere innlegg fra 2021, om koronabortvisninger av EØS-borgere som hadde oppholdt seg mer enn tre måneder i Norge før en kort utenlandstur. Rimelige perioder med fravær fra vertsstaten er med andre ord tillatt (avsnitt 112). Her følger Høyesterett lojalt opp rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen.
Subsumsjonen får imidlertid ikke Høyesterett foretatt, siden lagmannsrettens dom ikke innholder de nødvendige opplysningene om faktum (avsnitt 112).
Hvilke opphold i hjemstaten er omfattet av returretten?
Under forutsetningen av at tiltalte har en rett til å returnere, drøfter Høyesterett videre hvilke opphold i hjemstaten som omfattes. Nærmere bestemt var spørsmålet om også kortvarige opphold omfattes, eller om man må reise inn med en plan om å oppholde seg i hjemstaten i mer enn tre måneder.
Dette kan ved første øyekast fremstå som et pussig spørsmål. Imidlertid anførte staten i skranken at korte opphold ikke var omfattet av EU-domstolens og EFTA-domstolens rettspraksis, at retten til familieliv ikke blir så kraftig grepet inn i ved at kortvarige opphold er utelukket, samt at kontrollhensyn tilsa en slik løsning (avsnitt 115).
Strengt tatt er det riktig at verken EU- eller EFTA-domstolen har tatt uttrykkelig stilling til dette, men det er en ganske naturlig konsekvens av den rettspraksisen som foreligger. Hvis man har en rett til å returnere og bosette seg i Norge for ubestemt tid sammen med sin norske ektefelle etter et lengre opphold i Sverige, hvorfor skulle man ikke ha rett til å reise inn i Norge på dagsturer sammen med ektefellen? Kortvarige opphold griper, som Høyesterett i avsnitt 117 påpeker, i mindre grad inn i statens innvandringsregulering. Dessuten kan kortvarige opphold være viktige for familieliv, f.eks. ved å muliggjøre besøk i familiehøytider osv (avsnitt 117). I tillegg vil det å utelukke kortvarige opphold ikke være lett å forene med strukturen i direktivet, hvor det er en trappetrinnstruktur der alle opphold tilsynelatende begynner som kortvarige opphold (direktivet artikkel 6) før de etter tre måneder går over til varige opphold (artikkel 7) dersom visse vilkår er oppfylt.
Høyesterett lot seg derfor ikke overbevise av statens argumentasjon, selv om spørsmålet blir sett på som “noe mer tvilsomt” enn de foregående (avsnitt 117). Som Høyesterett korrekt påpeker, uttaler Høyesterett i O og B, Singh, osv at betingelsene for opphold i hjemstaten ikke kan være strengere enn for oppholdet i vertsstaten (avsnitt 113). Av den grunn har EU-domstolen og EFTA-domstolen gitt betingelsene i unionsborgerdirektivet analogisk anvendelse på retur, og Høyesterett slutter seg til dette (avsnitt 113). EU-domstolens uttalelser i den forbindelse har vært helt generelle, selv om sakene strengt tatt har handlet om varige opphold under unionsborgerdirektivet artikkel 7 (avsnitt 117).
Følgelig konkluderer Høyesterett til slutt med at også kortvarige opphold i hjemstaten er omfattet av den avledede retten til å følge en EØS-borger når denne returnerer til sin hjemstat etter et lengre opphold i en annen EØS-stat.
Betydningen av innreiseforbudet (avsnittene 118–127)
Høyesterett slår deretter raskt fast at ilagte innreiseforbud vil måtte vike dersom det er EØS-rettsstridig, jf. folkerettsforbeholdene i straffeloven § 2 og utlendingsloven § 3 (avsnitt 118). Det siste EØS-rettslige spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til var derfor om å opprettholde et innreiseforbud (og straffe overtredelser av det) var i strid med EØS-retten (avsnitt 119).
Et innreiseforbud, og særlig det å håndheve forbudet med straff, er en åpenbar restriksjon på retten til innreise og opphold. Som ofte ellers i EØS-rettslig sammenheng kan restriksjoner imidlertid rettferdiggjøres, på visse vilkår.
Hva som var vilkårene for rettferdiggjøring var et vesentlig tvistetema under de muntlige forhandlingene. Må man også i en retursituasjon forholde seg til de strenge reglene om rettferdiggjøring av restriksjoner på innreise/utreise/opphold i unionsborgerdirektivet artiklene 27 flg.? Eller vil man i en retursituasjon kunne bruke “alminnelig restriksjonslære”?
Konsekvensene av dette valget kan ha stor betydning for sakens endelige utfall. Som Høyesterett påpeker i avsnitt 121, er unionsborgerdirektivets regler om restriksjoner strengere enn det som følger av alminnelig restriksjonslære. Blant annet må restriksjoner (som innreiseforbud) ifølge unionsborgerdirektivet artikkel 27(2) utelukkende være begrunnet i vedkommendes personlige forhold. Tidligere straffedommer kan ikke alene begrunne utvisning.
I den aktuelle saken var innreiseforbudet “i det store og hele” begrunnet i den tidligere straffedommen (avsnitt 123). For at innreiseforbudet i denne saken skulle ha sjanse til å stå seg EØS-rettslig måtte staten derfor få medhold i at det var alminnelig restriksjonslære som skulle anvendes. Staten pekte under de muntlige forhandlingene blant annet på EU-domstolens dom i sak C-673/16 Coman, hvor EU-domstolen benyttet vanlig restriksjonslære i en retursituasjon (hvor domstolen anvendte TEUV artikkel 21).
I Coman hadde rumenske myndigheter nektet å anerkjenne et likekjønnet ekteskap som et ekteskapsforhold, og hevdet at det derfor ikke var grunnlag for avledede rettigheter ved retur til hjemstat. EU-domstolen slo fast at ikke-anerkjennelsen av ekteskapet innebar at unionsborgeren “may be denied the possibility of returning to the Member State of which he is a national together with his spouse” (avsnitt 40). Dette innebar altså en restriksjon, men EU-domstolen anvendte ikke de strenge restriksjonsvilkårene i unionsborgerdirektivet i rettferdiggjøringsvurderingen (avsnitt 41, min uthvelse):
[…] a restriction on the right to freedom of movement for persons, which, as in the main proceedings, is independent of the nationality of the persons concerned, may be justified if it is based on objective public-interest considerations and if it is proportionate to a legitimate objective pursued by national law […]
I en nylig sak for EFTA-domstolen, sak E-15/24 A v B, gjaldt et forbud mot å ta et barn med ut av landet uten begge foreldres samtykke eller en rettskjennelse var en restriksjon. I den forbindelse la EFTA-domstolen til grunn at restriksjonen kunne rettferdiggjøres “based on objective considerations of public interest independent of the nationality of the persons concerned and [which are] proportionate to the legitimate objective of the national provisions” (A v B, avsnitt 90).
Disse to avgjørelsene er ikke unike, men føyer seg inn i en rekke saker der særlig EU-domstolen har benyttet alminnelig restriksjonslære på TEUV artikkel 21. De fleste sakene før Coman og A v B har imidlertid dreid seg om restriksjoner på annet enn innreise/utreise/opphold. Det så derfor ut til at det var et skille mellom slike restriksjoner på selve adgangen til innreise og opphold, og restriksjoner man møtte etter at man hadde fått innreise og opphold. Et slikt syn er godt i tråd med restriksjonslæren under de øvrige frihetene i EØS-avtalen, hvor det skilles mellom restriksjoner på markedsadgang og restriksjoner knyttet til opptredenen på markedet.
Coman og A v B rokker imidlertid litt ved dette, siden begge saker tilsynelatende dreier seg om restriksjoner på innreise/utreise/opphold. Riktignok er det ikke direkte regulering av innreise og opphold som var tema i begge sakene, men de nasjonale reglene innebar i begge sakene henholdsvis de facto innreise- og utreiseforbud.
Av den grunn var jeg svært spent på hvordan Høyesterett ville vurdere dette spørsmålet, som i mine øyne fremstår som det mest tvilsomme. Høyesterett ser imidlertid ikke ut til å ha oppfattet dette spørsmålet som spesielt tvilsomt, og løser problemstillingen slik i dommens avsnitt 126:
Som nevnt følger det av EU-domstolens praksis at vilkårene skal være minst like gode som i direktivet, og at vilkårene i direktivet derfor kommer analogisk til anvendelse. Det er ikke tatt noe forbehold for vilkårene for innreiseforbud. Det er riktig at EU-domstolen anvendte restriksjonslæren i Coman-dommen. Men den avgjørelsen gjaldt andre begrensninger enn tiltak av hensyn til den offentlige orden, sikkerhet eller helse, nemlig forskjellsbehandling av likekjønnet ekteskap. Det samme er tilfellet for EFTA-domstolens uttalelse 12. desember 2024 i saken E-15/24 A og B, som gjaldt kravet om samtykke fra forelder med del i foreldreansvaret for at et barn kan flytte ut av landet. Slike omstendigheter reguleres ikke av direktivet, og restriksjonslæren kommer da inn på vanlig måte, i motsetning til restriksjoner av hensyn til den offentlige orden, sikkerhet eller helse, jf. direktivet kapittel VI. […]
Høyesterett ser her ut til å legge til grunn et skille mellom restriksjoner på det direktivet regulerer (innreise/utreise/opphold) og andre restriksjoner. Coman og A v B avfeies som eksempler på andre restriksjoner, nemlig restriksjoner på likekjønnede ekteskap og samtykkekrav fra begge foreldre for at barn skal flytte ut av landet. Imidlertid er dette skillet, som nevnt, ikke opplagt. Et innreiseforbud retter seg selvsagt helt direkte mot innreise og opphold, men restriksjonen i Coman innebar like fullt et forbud mot opphold. Fordi ekteskapet ikke ble anerkjent, fikk Coman heller ingen rett til varig opphold i Romania – til tross for at han hadde rett til dette etter TEUV artikkel 21.
Her er det med andre ord fortsatt spørsmål som trenger avklaring, men Høyesteretts løsning må være riktig i alle fall i denne saken. Det er vanskelig å se for seg en restriksjon som mer direkte retter seg mot innreise og opphold enn et varig innreiseforbud. I en slik situasjon må derfor vilkårene i direktivet artiklene 27 følgende gjelde (i EU-retten analogisk ved anvendelsen av TEUV artikkel 21).
Hvordan man skal trekke opp grensen mellom de restriksjonene som skal vurderes etter direktivets regler, og de som skal vurderes etter alminnelig restriksjonslære kan best avklares av EU-domstolen. Vi får håpe at en av de mange unionsborgersakene som blir avgjort av EU-domstolen de kommende årene vil klargjøre hvordan skillet skal trekkes.
Høyesteretts konklusjon her innebærer at tiltalte må frifinnes av lagmannsretten dersom den kommer til at familiens opphold i Sverige var av en art og varighet som oppfyller kravene EU-domstolen har utpenslet i O og B. Siden innreiseforbudet ikke oppfyller de strenge vilkårene for restriksjoner i unionsborgerdirektivet artikkel 27(2), vil det i så fall måtte vike for tiltaltes avledede rett til innreise og opphold i Norge.
Avslutning
Alt i alt er Høyesteretts dom både pedagogisk og god. Krevende, og på et par punkter noe uavklarte, EØS-rettslige spørsmål blir håndtert på en overbevisende måte, med høy grad av presisjon.
Selv om Høyesterett i all hovedsak følger opp konsistent rettspraksis fra EFTA-domstolen, er dommen antagelig den viktigste EØS-rettslige saken for norske domstoler siden Holship-saken i 2016. Gitt statens klare prosesstandpunkt om at det ikke var grunnlag for en rett til retur med familie til hjemstaten under EØS-avtalen, er det at Høyesterett lojalt følger opp EFTA-domstolens avgjørelser i seg selv verdt å legge merke til. En annen løsning kunne ført til en krise i forholdet mellom de to domstolene.
Vider er Høyesteretts form pedagogisk og grundig. For studenter og andre som ønsker å lære mer om EØS-rettslige metodespørsmål, som homogenitetsprinsippets rekkevidde og betydningen av EFTA-domstolens avgjørelser for norske domstoler, er storkammerdommen verdt å lese. Dommen gir en konsentrert, men likevel pedagogisk innføring i fri bevegelighet av personer under både EU- og EØS-retten.
Dommen er dessuten svært prinsipielt lagt opp i formen. Til tross for svært sparsomt faktum, som kunne rettferdiggjort en opphevelse uten nevneverdig begrunnelse, velger Høyesterett å opptre nærmest som EU- eller EFTA-domstolen ville gjort. Høyesterett avklarer alle de relevante rettsspørsmålene, men overlater til lagmannsretten å foreta subsumsjonen.
Kan slutte meg til denne klare analysen fra Stian. — Dommer Hellerslia skriver en fremragende dom med tilslutning av høyesteretts dommere som kjenner EØS og folkeretten. Det oppsiktsvekkende er statens anførsler. Som uansett ikke skulle fremføres i en straffesak som her, og der den høyeste påtalemyndigheten ved Riksadvokaten så klart tar avstand fra regjeringsadvokatens håpløse anførsler. Håpløse men fremført igjen og igjen for høyesterett og EFTA-domstolen der de kontant avvises. Hver gang. Men i underrettene fører de tidvis frem. Og de finner sin vei inn i proposisjoner og meldinger som gjeldende rett og uttrykk for regjeringens standpunkter. — På tide med en gjennomgåelse av denne statspraksisen som dette jo er og som bare er et uttrykk for ukulturen på SMK.