Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran

Har Iran har en rett til å anrike uran eller ikke? Dette er en av de store uløste spørsmålene i de pågående forhandlingene mellom Iran, på den ene side, og vetomaktene i FNs sikkerhetsråd samt Tyskland, på den annen side.

Et juridisk spørsmål
USA har som sitt klare utgangspunkt at ingen land ut over de som i dag har atomprogrammer har rett til å anrike uran. Iran mener på sin side at alle land har en slik rett. Vi står her altså overfor en uenighet om et juridisk spørsmål. Et spørsmål om stater har rett til å anrike uran, eller om de ikke har noen slik rett.

Den folkerettslige hovedregelen er at statene er suverene innenfor eget territorium. Overført på den konkrete saken betyr dette at alle stater i verden (også Iran) som utgangspunkt står fritt til å anrike uran. Unntak fra dette utgangspunktet må skje ved positiv folkerett, for eksempel ved traktat.

Stormaktenes forvridde utgangspunkt
Med dette utgangspunktet klarlagt kan vi ta for oss stormaktenes argumentasjon. USA påstår at the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT), som Iran og 189 av verdens øvrige stater er part til, ikke gir Iran noen rett til å anrike uran.

Merk hvordan dette spørsmålet er stilt på helt gal måte. Utgangspunktet er, som vi har sett, at Iran har rett til å anrike uran. Det avgjørende er altså ikke om NPT artikkel IV gir dem en slik rett. Om NPT ikke skulle gi Iran rett til anrikning, så er det helt uproblematisk: Iran har allerede denne retten.

Om USA skal finne støtte sin påstand om manglende rett på anrikning i NPT må det i så fall være i form av et forbud. Altså at NPT innebærer et innhugg i Irans rett til å anrike uran – et unntak fra hovedregelen.

NPT forplikter alle partene (inkludert Iran) til å unnlate å bidra til spredning av atomvåpen. Her er artikkel IV interessant, fordi den slår fast at NPT ikke skal være til hinder for statenes «inalienable right» (umistelige rett) til å forske på, produsere, og bruke atomenergi for fredelige formål. Samtidig forbyr NPT artikkel I og II andre stater enn de nåværende atommaktene å anskaffe eller produsere atomvåpen.

Samlet må dette innebære en rett til å anrike uran i den grad der er nødvendig for produksjon av atomenergi. Den politisk, men ikke rettslig bindende avtalen inngått mellom stormaktene og Iran i Geneve forrige helg synes også bekrefte dette, da den åpner for at Iran kan anrike uran til en grad som er tilstrekkelig for fredelig bruk i atomkraftverk.

Når det er sagt, så er det et poeng at Irans rett til anrikning kan være tilsidesatt av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Disse er i henhold til FN-charteret artikkel 25 bindende for alle FNs medlemsstater,og går i følge artikkel 103 foran andre folkerettslige regler.

Sikkerhetsrådet har i en rekke resolusjoner fordømt Irans atomprogram, og iverksatt sanksjoner. Men disse sanksjonene er av en midlertidig karakter. De har blitt iverksatt hovedsakelig på grunn av Irans manglende respekt for internasjonale regler om inspeksjon av atomanlegg. Om Iran overholder disse reglene i fremtiden vil sanksjonene måtte oppheves.

Juridisk spørsmål – rettslig avgjørelse?
Siden spørsmålet om rett til anrikning er rent juridisk kan det tenkes løst via fredelige, rettslige tvisteløsningsmekanismer. FNs Generalforsamling kunne for eksempel anmodet ICJ, den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende (men autoritativ) uttalelse om hvor vidt stater har en rett til anrike uran, NPT tatt i betraktning.

Dette krever imidlertid et flertallsvedtak i FNs generalforsamling. Men, siden jussen ser ut til å være på Irans side, synes det ikke å være i stormaktenes interesser å anmode ICJ om en rådgivende uttalelse. Det vil også være vanskelig for Iran å skaffe flertall for en slik anmodning. Dessuten kan det tenkes at Iran ikke vil ta den risikoen for tap som alltid er til stede ved en rettslig prosess.

Grunnlag for et varig kompromiss?
Begge parter ser det med andre ord som mest fornuftig å beholde kontroll over konflikten og fortsette forhandlingene. Samtidig synes begge parter å opprettholde sine uforenelige standpunkter.

Utfordringen i forhandlingene blir å finne et kompromiss som verken anerkjenner eller underkjenner Irans rett til å anrike uran. Om et slikt kompromiss skulle finnes, er det langt fra klart at det vil kunne være varig. Et kompromiss vil skyve den manglende enigheten under teppet for nå, men faren er stor for at tvisten vil blusse opp igjen på et senere tidspunkt.

Om en varig løsning skal oppnås bør stormaktene innrømme det åpenbare: Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran for fredelige formål. Innrømmelsen trenger ikke komme gratis: bruk den som en brekkstang for å få inn strenge begrensninger og kontrolltiltak i en endelig avtale. Slik vil man kunne oppnå det samme som man realistisk kan forvente av et slikt umulig kompromiss som skissert i forrige avsnitt, men antagelig i en mer robust og varig form.

Panel debate: The EU and the USA – A Trade Agreement?

Today I participated in a panel debate on the topic of the forthcoming Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) treaty that is currently being negotiated between the EU and the USA. The video stream from the panel debate may be viewed right here (the first couple of minutes of the video are in Norwegian, but the panel debate itself is in English):

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=13HZpPgm97U]


Panel participants

  • William R.Taliaferro – Deputy Counselor for Political & Economic Affairs, Embassy of the USA to Norway
  • Martin Skylv –  EU delegation to Norway
  • Anne Louise Aartun Bye – Senior adviser, Internationaliztion and European politics, Confederation of Norwegian Enterprise (NHO)
  • Stian Øby Johansen – PhD fellow at the UiO Centre for European Law

European integration – The EU’s Accession to the ECHR

This blog has been dead for a few months now. Part of the reason for this is that I have had to put a lot of effort into planning and writing my master thesis. I also attended the Hague Academy of International Law over the summer.

During my stay in the Hague I shared an apartment with the editor of the student-run blog of the Denver Journal of International Law and Policy, named The View From Above. I was thus invited to write a few blog posts about the main international organizations in Europe, and my thesis topic; the European Union’s accession to the European Convention of Human Rights.

All three of these articles have been published at TVFA this fall, and may be accessed through the following links:

A copy of all three articles is also available through the “Fortsett å lese” link below. However, I recommend reading them on TVFA through the links above. The copies enclosed here are mainly for archival purposes.
Continue reading “European integration – The EU’s Accession to the ECHR”

Intervensjon i Libya

I forrige nummer av Stud.Jur. [altså: forrige blogginnlegg] skrev jeg om opprøret i Libya, og FN Sikkerhetsråds resolusjon 1970. Siden den gang har Sikkerhetsrådet tatt ytterligere grep, og vedtok 17. mars en ny resolusjon som autoriserer det internasjonale samfunn til å bruke makt for å beskytte sivile i Libya.

(Artikkelen er tidligere publisert i Stud.Jur. nr. 3/2011).

Det var ikke rent lite tautrekking som måtte til før Sikkerhetsrådet vedtok å opprette en såkalt flyforbudssone i Libya. Både Kina og Russland flagget tidlig at de vurderte å bruke sin vetorett. Forhandlingene dro ut, og lenge opprørerne så ut til å vinne kampen uten internasjonal hjelp var mulighetene for å få til en flyforbudssone små. Men når hellet snudde for opprørerne kom temaet for alvor på banen igjen.

Den kjølige holdningen til en vestlig intervensjon i nok et arabisk land ble først tinet av den Arabiske Liga. De ba den 12. mars Sikkerhetsrådet om å etablere en flyforbudssone over Libysk luftrom. Til tross for denne godkjennelsen fra araberlandenes regionale organisasjon var forhandlingsklimaet tøft. Land som Russland, Kina, Tyskland og Brasil kviet seg fortsatt. Continue reading “Intervensjon i Libya”

Libya – folkeretten i aksjon

Uroen i midtøsten og nord-Afrika har spredd seg til Libya, og Gaddafis regime prøver i skrivende stund å slå ned opprøret med brutale midler. Situasjonen har eskalert så voldsomt at FNs sikkerhetsråd har vedtatt strenge sanksjoner.

(Opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 2/2011. Artikkelen er skrevet før resolusjon 1973 om å opprette en flyforbudssone ble vedtatt).

Demonstrasjonene og opprørene i midtøsten og nord-Afrika har tiltrukket seg stor internasjonal oppmerksomhet. Verdens ledere ba både Mubarak og Ben-Ali om å respektere menneskerettighetene ved å sikre folkets demonstrasjons- og ytringsfrihet. Men det var først når opptøyene spredte seg til Libya at verdenssamfunnet involverte seg direkte.

Årsaken til dette ligger i måten uroen blir håndtert av Gaddafis regime i Libya. De har på brutalt vis forsøkt å slå ned opprøret. I følge uavhengige organisasjoner har hundrevis, og kanskje tusenvis blitt drept i voldelige sammenstøt. Blant annet har Gaddafi, i mangel av en tilstrekkelig slagkraftig hær, flydd inn leiesoldater som har angrepet sivilbefolkningen tilfeldig og brutalt. Det kommer også stadig rapporter om at flyvåpenet har blitt benyttet til å bombe sivile mål. Continue reading “Libya – folkeretten i aksjon”

Krigsforbrytelser i Høyesterett

Den første krigsforbrytersaken i Norge på over 50 år fikk stor oppmerksomhet i pressen da den ble innledet ved Oslo tingrett i 2008. Rett før jul sørget imidlertid Høyesterett for at «krigsforbryter»-stempelet ble fjernet fra saken.

(Opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 7/2010)

Den 41-årige nordmannen på tiltalebenken hadde vært tilknyttet en paramilitær enhet i Bosnia-Herzegovina, og medvirket til overgrep mot serbere i Dretelj interneringsleir i 1992. Blant annet for å ha medvirket til frihetsberøvelse av disse serberne, som ledd i et systematisk angrep rettet mot sivilbefolkningen, ble han tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Continue reading “Krigsforbrytelser i Høyesterett”

Forsvarstale for en monistisk rettsordning

Det dualistiske prinsipp er hjørnesteinen i læren om forholdet mellom norsk rett og folkeretten. Er det åpenbart at det bør være slik? Eller er det heller en systemsvikt man burde benytte Grunnlovens 200-årsjubileum til å rette opp?

(Opprinnelig publisert i Stud.Jur. nr. 6/2010)

Folkeretten og norsk rett lever prinsipielt sett side om side. Om det oppstår motstrid mellom en intern lovregel og en folkerettsregel er det altså førstnevnte som i utgangspunktet skal gå foran. Til tross for vesentlige unntak har denne hovedregelen blitt lagt til grunn nærmest ubestridt siden grunnloven ble til. Continue reading “Forsvarstale for en monistisk rettsordning”

EMD som krigsforbryterdomstol

Hva var gjeldende internasjonal strafferett i 1944? Dette var en av spørsmålene menneskerettsdomstolen i Strasbourg nylig måtte ta stilling til.

I midten av mai fikk saken Kononov mot Latvia sin endelige avgjørelse i EMDs storkammer. Grunnlaget for saken ble imidlertid lagt allerede i 1993. Latvias parlament vedtok da en lov som gjorde det mulig å straffe krigsforbrytelser, uavhengig av når de hadde blitt foretatt. Lovbestemmelsen ble altså gitt tilbakevirkende kraft.

Saken mot Kononov
Senere, i 2001, ble det reist tiltale mot Kononov. Etter flere runder i det latviske rettsapparatet ble han funnet skyldig i krigsforbrytelser foretatt da han var soldat i den røde armé under andre verdenskrig. Kononov klaget deretter saken inn for EMD, og påstod at tilbakevirkningsforbudet etter EMK artikkel 7 var krenket.

At nasjonal latvisk straffelovgivning ble gitt tilbakevirkende kraft i Kononovs disfavør var forholdsvis klart. Men, etter EMK artikkel 7 er det tilstrekkelig at handlingen var straffbar etter «international law» da den ble foretatt. Spørsmålet for EMD ble derfor hva som var gjeldende internasjonal strafferett i 1944. Continue reading “EMD som krigsforbryterdomstol”

Strike two

For andre gang på bare tre måneder har regjeringen lidt nederlag i en sak for Høyesterett i plenum. Denne gangen var det deler av en forskrift som satt til side ved hjelp av den eksotiske bestemmelsen i Grunnloven § 106.

Stridens kjerne var det statlig eide Opplysningsvesenets fond, som er en av de største grunneierne i landet. De forvalter store deler av landets kirkeeiendom, deriblant 8 500 festetomter. Fondet har klare likhetstrekk med en stiftelse ved at fondets verdier og avkastning skal tilgodese kirkelige formål.

(Opprinnelig trykket i Stud.Jur. 4/2010.)

Forskrift til besvær
I 2007 ble det ved forskrift bestemt at alle statlige fond som eide festetomter skulle la festerne få innløse sine tomter til gunstigere vilkår enn det som følger av overgangsreglene i tomtefesteloven. For Opplysningsvesenets fond betydde dette et potensielt inntektstap på godt over en milliard kroner.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) bestemte seg for å utfordre denne forskriften i retten på vegne av Opplysningsvesenets fond. I desember 2008 tok de ut søksmål mot staten, med krav om at forskriften skulle kjennes ugyldig som stridende mot Grunnloven § 106. KA vant i tingretten, og staten anket saken direkte inn for Høyesterett. Continue reading “Strike two”