Har Iran har en rett til å anrike uran eller ikke? Dette er en av de store uløste spørsmålene i de pågående forhandlingene mellom Iran, på den ene side, og vetomaktene i FNs sikkerhetsråd samt Tyskland, på den annen side.

Et juridisk spørsmål
USA har som sitt klare utgangspunkt at ingen land ut over de som i dag har atomprogrammer har rett til å anrike uran. Iran mener på sin side at alle land har en slik rett. Vi står her altså overfor en uenighet om et juridisk spørsmål. Et spørsmål om stater har rett til å anrike uran, eller om de ikke har noen slik rett.

Den folkerettslige hovedregelen er at statene er suverene innenfor eget territorium. Overført på den konkrete saken betyr dette at alle stater i verden (også Iran) som utgangspunkt står fritt til å anrike uran. Unntak fra dette utgangspunktet må skje ved positiv folkerett, for eksempel ved traktat.

Stormaktenes forvridde utgangspunkt
Med dette utgangspunktet klarlagt kan vi ta for oss stormaktenes argumentasjon. USA påstår at the Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT), som Iran og 189 av verdens øvrige stater er part til, ikke gir Iran noen rett til å anrike uran.

Merk hvordan dette spørsmålet er stilt på helt gal måte. Utgangspunktet er, som vi har sett, at Iran har rett til å anrike uran. Det avgjørende er altså ikke om NPT artikkel IV gir dem en slik rett. Om NPT ikke skulle gi Iran rett til anrikning, så er det helt uproblematisk: Iran har allerede denne retten.

Om USA skal finne støtte sin påstand om manglende rett på anrikning i NPT må det i så fall være i form av et forbud. Altså at NPT innebærer et innhugg i Irans rett til å anrike uran – et unntak fra hovedregelen.

NPT forplikter alle partene (inkludert Iran) til å unnlate å bidra til spredning av atomvåpen. Her er artikkel IV interessant, fordi den slår fast at NPT ikke skal være til hinder for statenes «inalienable right» (umistelige rett) til å forske på, produsere, og bruke atomenergi for fredelige formål. Samtidig forbyr NPT artikkel I og II andre stater enn de nåværende atommaktene å anskaffe eller produsere atomvåpen.

Samlet må dette innebære en rett til å anrike uran i den grad der er nødvendig for produksjon av atomenergi. Den politisk, men ikke rettslig bindende avtalen inngått mellom stormaktene og Iran i Geneve forrige helg synes også bekrefte dette, da den åpner for at Iran kan anrike uran til en grad som er tilstrekkelig for fredelig bruk i atomkraftverk.

Når det er sagt, så er det et poeng at Irans rett til anrikning kan være tilsidesatt av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Disse er i henhold til FN-charteret artikkel 25 bindende for alle FNs medlemsstater,og går i følge artikkel 103 foran andre folkerettslige regler.

Sikkerhetsrådet har i en rekke resolusjoner fordømt Irans atomprogram, og iverksatt sanksjoner. Men disse sanksjonene er av en midlertidig karakter. De har blitt iverksatt hovedsakelig på grunn av Irans manglende respekt for internasjonale regler om inspeksjon av atomanlegg. Om Iran overholder disse reglene i fremtiden vil sanksjonene måtte oppheves.

Juridisk spørsmål – rettslig avgjørelse?
Siden spørsmålet om rett til anrikning er rent juridisk kan det tenkes løst via fredelige, rettslige tvisteløsningsmekanismer. FNs Generalforsamling kunne for eksempel anmodet ICJ, den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende (men autoritativ) uttalelse om hvor vidt stater har en rett til anrike uran, NPT tatt i betraktning.

Dette krever imidlertid et flertallsvedtak i FNs generalforsamling. Men, siden jussen ser ut til å være på Irans side, synes det ikke å være i stormaktenes interesser å anmode ICJ om en rådgivende uttalelse. Det vil også være vanskelig for Iran å skaffe flertall for en slik anmodning. Dessuten kan det tenkes at Iran ikke vil ta den risikoen for tap som alltid er til stede ved en rettslig prosess.

Grunnlag for et varig kompromiss?
Begge parter ser det med andre ord som mest fornuftig å beholde kontroll over konflikten og fortsette forhandlingene. Samtidig synes begge parter å opprettholde sine uforenelige standpunkter.

Utfordringen i forhandlingene blir å finne et kompromiss som verken anerkjenner eller underkjenner Irans rett til å anrike uran. Om et slikt kompromiss skulle finnes, er det langt fra klart at det vil kunne være varig. Et kompromiss vil skyve den manglende enigheten under teppet for nå, men faren er stor for at tvisten vil blusse opp igjen på et senere tidspunkt.

Om en varig løsning skal oppnås bør stormaktene innrømme det åpenbare: Iran har en «umistelig rett» til å anrike uran for fredelige formål. Innrømmelsen trenger ikke komme gratis: bruk den som en brekkstang for å få inn strenge begrensninger og kontrolltiltak i en endelig avtale. Slik vil man kunne oppnå det samme som man realistisk kan forvente av et slikt umulig kompromiss som skissert i forrige avsnitt, men antagelig i en mer robust og varig form.